Jeg har nettopp avvenet min 19 måneder gamle datter, og jeg gråter og gråter faktisk mens jeg skriver dette. De er ikke tårer av glede. Hormonene mine spiraler ut av kontroll. Jeg går gjennom oksytocin-abstinens. Jeg drukner i skyld. Datteren min er gammel nok til å forstå at hun blir nektet, men ikke gammel nok til å forstå hvorfor. Hver gang hun trekker i skjorten min og ber om “nah nah”, må jeg fortelle henne at hun er stor jente, og store jenter pleier ikke; det føles som å rive mitt eget hjerte. Men dette skal ikke handle om meg, ikke sant? Dette skal handle om henne, om å lette henne gjennom overgangen med ekstra kjærlighet og selvsikkerhet, tilby erstatningsritualer som å synge spesielle sanger og drikke "spesiell" (aka sjokolade) melk. Og for det meste handler det om datteren min, og lære henne hvordan hun takler frustrasjon. Så hvorfor fant jeg meg skrudd sammen på gulvet på soverommet hennes forrige uke, og gråt mens jeg inhalerte den skitne pyjamasen hennes og lurte på om hun ville slutte å lukte som en baby nå som hun sluttet å amme? Jeg vet hvorfor; Jeg er avhengig av amming også.
Det er definitivt et hormonelt element fordi de første dagene føltes som brutale PMS. Den typen der jeg dropper en blyant og sprengtes i tårer fordi jeg er klønete, og hva hvis blyanter har følelser, og selv om de ikke har det, har jeg skadet så mange mennesker i dette livet, og hva om jeg gjør vondt datter ved å nekte henne brystet mitt?
Men alvorlig: hva om hun føler seg forlatt fordi jeg har tatt bort det mest intime uttrykk for kjærlighet vi noen gang har delt? Når hun kryper i senga med meg på de små timene om natten, er tomheten mellom oss følbar. Noe mangler, og vi vet begge to. Jeg er mamma, det er jobben min å fylle den, men jeg kan ikke. Så hun har raserianfall og sovner, og jeg ligger våken og vurderer hvor tung min skyld blir når årene går og "jeg kan ikke" hoper seg opp.
Aldri mer vil vi eksistere som ikke-helt separate vesener.
Å håndtere den praktiske siden av avvenning bringer sine egne sjeleknusende utfordringer. Lange, brennende raserianfall. Hovne, lekker bryster. Å innrømme for meg selv at det å feste brystvorten min i datterens munn har blitt en enkel og umiddelbar løsning for noen ikke-så-lette problemer.
Som de fleste avhengighet, er min avhengighet av amming sterkt forankret i psyken. Datterens andre leveår går så mye raskere enn det første gjorde. Vår tid sammen er mer dynamisk, vi har det veldig gøy sammen, men hun er ikke baby lenger. Hun blir en strålende, vakker og hissig liten jente. I forrige uke droppet jeg henne bort med søsteren min, og i stedet for å gråte, vinket hun muntert og ropte, “hei, mamma!” Det brakte en deilig skjelving av frihet som endte med et kniv for tarmen.
Jeg burde glede meg over denne friheten. Etter to og et halvt år med å jobbe for å opprettholde datteren min, er kroppen min helt igjen. Jeg skulle feire - og det er jeg - men jeg sørger også over tapet av vår fysiske forbindelse. Aldri mer vil vi eksistere som ikke-helt separate vesener. Jeg er mindre nødvendig. Jeg er ganske enkelt mindre. Og det verste jeg muligens kunne gjøre med datteren min, er å belaste henne med å fylle den bukten.
Når hun går inn i rommet, lyser alt inni meg opp. Jeg vil at hun skal vite dette, men jeg vil ikke at hun skal vite det hele veien. Jeg vil ikke at hun skal føle ansvar for min lykke.
Det er ikke lett. Datteren min fyller livet mitt med så mye glede og formål, det er lett å glemme at jeg hadde et fullt og meningsfylt liv før hun fulgte med. Hun har gitt livet mitt ny form, større dybde. Når hun går inn i rommet, lyser alt inni meg opp. Jeg vil at hun skal vite dette, men jeg vil ikke at hun skal vite det hele veien. Jeg vil ikke at hun skal føle ansvar for min lykke. Jeg vil at datteren min skal ha det bra med å bli selvstendig og trenger meg mindre. For å kunne gjøre det, må jeg være sikker på at jeg ikke bruker henne som en bandhjelp, eller er avhengig av at hun ordner noe av mitt eget.
Hvis jeg savner å ha en baby i armene mine, er det problemet mitt, ikke datterens problem. Jeg vil bli god til ikke bare grenseløs kjærlighet, men ubetinget kjærlighet, uselvisk å gi, uten noen forventning om retur. Sykepleien min datter pleide å føle det slik, men det sluttet å være uselvisk for lenge siden.
Det har gått 11 dager nå, og etter en rekke nedbrytninger føler vi oss begge bedre. Datteren min er ikke sint på meg. Hun klemmer meg mer. Hun sover bedre og sutrer mindre, hviler hodet på magen min i stedet for brystet mitt om natten. Vi utforsker nye måter å binde og uttrykke kjærlighet på. Og vi har begge mer tålmodighet med hverandre.
For to uker siden var avvenning en av de største fryktene mine. Nå ser jeg det som vårt første vakre skritt mot et sunt forhold. Eventyret vårt som to individer er akkurat begynt, og det kommer til å bli spennende og vanskelig og oppfylle og fyldig og et av de viktigste eventyrene i livet mitt på en gang. Jeg kan ikke vente med å se hvor den tar oss.
