Det er vinter i Connecticut og det betyr minusgrader, hyppig snø og ikke mye lek ute. Som en hjemmeboende mor ser jeg mye av barna mine, men denne tiden av året ser jeg mye av barna mine. Når jeg snakker, er min sønn faktisk i sofaen og spiller et videospill, og datteren min er på kjøkkenet med en matbit. Om fem minutter er de begge ferdig med hver sin aktivitet, og de vil spille. Jeg vil leke med dem, men det vil jeg ikke, og ikke bare fordi jeg har ting å gjøre og plikter å møte og e-postmeldinger å svare på.
Nylig skrev min kollega / jente-broder Dina Leygerman nylig om det faktum at hun ikke leker med barna sine. I artikkelen sin forklarer Leygerman og skriver:
Jeg ser på mammaer og pappaene på lekeplassen - jage barna sine rundt, lage morsomme spill for dem å leke sammen, samle steiner og grave i skitt - mens jeg sitter på benken og lurer på hvilken del av lekeplassen barna mine er på. Jeg ser på disse foreldrene med litt misunnelse, for å være ærlig, fordi jeg ikke virkelig forstår hvorfor jeg ikke kan være mer lik dem. Hvorfor kan jeg ikke like å leke med barna mine? Hvorfor ønsker jeg, noen ganger mer enn noe annet, at de slutter å be meg om å leke med dem? Kanskje noe er galt med meg, fordi jeg hater late-play. Jeg har prøvd å like det, dere, men jeg har mislyktes.
Men til Leygerman, og mødrene som henne, sier jeg dette uten en unse smug humblebragging: Jeg er mamma som løper rundt og leker med barna hennes. Null dom til alle som ikke gjør det, men jeg liker virkelig det.
Jeg har sjelen til en 4 år gammel jente. Vel, minst halvparten av tiden. Jeg har en slags frenetisk, dopete entusiasme som passer godt til barnespill. Jeg er som en 35 år gammel kvinne, men hvis det er en stor trampoline i noens bakgård, skvetter jeg bokstavelig talt, løper mot den (armer som flailer, tydeligvis) og hopper i en solid time. Jeg liker å late som, jeg liker å lage rare stemmer, og jeg liker å lage karakterer for utstoppede dyr og dramatiske scenarier for actionfigurer. Jeg opplever at de vanlige tingene til barna er en morsom distraksjon fra alt det ansvar jeg har å møte som voksen.
Ja, det kan ikke være kjedelig å leke med barn. Jeg har definitivt sett barna mine henvende seg til meg med armfulle leker og gyset eller febrilsk prøvd å finne et arbeid å gjøre. Noen ganger er jeg bare ikke i humør. Og selv under de beste omstendighetene er det bare så lang tid jeg kan høre på min 6 år gamle sønn drone på om forskjellige typer Pokémon eller gjeninnføre den samme fem sekunders scenen fra Tangled om og om igjen og om igjen med min 3- år gammel datter. Jeg har kanskje sjelen til en førskolebarn, men jeg har fortsatt hjernen til en voksen kvinne, så selv min barnlige entusiasme har en grense. Men generelt sett er jeg vanligvis nede på en god økt med make-tro eller Star Wars- figurer, i alle fall for en liten stund.
Når de blir eldre, blir tjenestene mine mindre og mindre forespurt. Så jeg blir møtt med avgjørelsen: går jeg opp og leker med dem, selv om jeg ikke har blitt tilkalt, eller tar jeg faktisk noen minutter å sette meg ned med en bok?
Jeg er også sentimental. For eksempel den andre kvelden sa mannen min: "Du vet, hvis sønnen vår forlater hjemmet 18 år, er vi allerede en tredjedel av det som er gjort med tiden vi bodde hos ham." Jeg svarte øyeblikkelig, og hulket: "Hvorfor vil du si det til meg, du monster ?!" Og likevel er monsteret riktig. Jeg vet at jeg bare har noen få år med barna mine, og at jeg har enda kortere tid med barna mine som barn. Jeg vil ikke alltid få late som teselskaper med dem. Om noen år vil de slutte å tenke at karakterene jeg lager for Lego minifigurene er morsomme. Og selv om jeg ikke er en av de foreldrene som gruer seg til å ha eldre barn eller tenåringer, vet jeg at så spennende som det å vokse opp, vil jeg også legge igjen noe spesielt. Jeg ønsker å nyte hvert utviklingsstadium etter beste evne.
Men det har skjedd noe det siste året, og spesielt de siste månedene: barna mine trenger ikke meg. Jeg mener, ja, de vil alltid trenge meg fordi jeg er moren deres, men inntil nylig har de ofte stolt på meg for å guide et spill for dem eller formidle spillet sitt fordi den yngre ikke forstår hva de skal gjøre uten foreldreveiledning. Når de blir eldre, blir tjenestene mine mindre og mindre forespurt. Så jeg blir møtt med avgjørelsen: går jeg opp og leker med dem, selv om jeg ikke har blitt tilkalt, eller tar jeg faktisk noen minutter å sette meg ned med en bok?
Mer og mer velger jeg å snakke med en bok; en bevisst og ofte vanskelig beslutning. Som sagt liker jeg å spille med dem, enten individuelt eller sammen. Og de er fremdeles i en alder hvor jeg kunne hoppe inn på hva det er de gjør, og de ville være nede med det. Men jeg holder tilbake, og av flere årsaker.
Jeg vil også at de skal utvikle kreativiteten, uavhengigheten og utallige vitser som bare kan komme fra barn som leker med barn (eller barn som leker på egenhånd, for den saks skyld).
Det første har med min egen barndom å gjøre. Jeg er en av fem søsken, og når jeg tenker tilbake på hvordan det var, spiller de fleste av minnene mine uten direkte foreldretilsyn. Det er ikke sånn at vi fikk være med å la oss nakne og redde, men vi ble stort sett overlatt til våre egne enheter, og det var kjempebra. Vi skapte alle slags rare karakterer. Vi fant opp forseggjorte Barbie-dramaer. Vi bygde vår egen Jurassic Park fordi det var på 90-tallet og vi regnet med at det bare var et spørsmål om tid før en ekte park fulgte med, så vi skulle være forberedt. (OK, det var bare leketøydinosaurene våre som satt fast bak Lincoln Log-gjerder, men det var kjempebra.)
Ja, foreldrene våre lekte fortsatt med oss. Spesielt moren min var flink til å hjelpe oss med å navngi alle Troll-dukkene våre. ("Twiddle McFiddle"? Genius.) Men det meste av tiden vi lekte med hverandre og rapporten vi utviklet er et direkte resultat av det en-til-en-samspillet. Jeg vil at barna mine skal ha det også. Jeg vil også at de skal utvikle kreativiteten, uavhengigheten og utallige vitser som bare kan komme fra barn som leker med barn (eller barn som leker på egenhånd, for den saks skyld).
Jeg vil at de skal kunne lære problemløsningsferdigheter og konstruktiv kommunikasjon. Dette betyr ofte at jeg lytter til dem skrike til hverandre i lengre perioder. Det er ikke min idé om moro, for å være sikker, men siden jeg har holdt tilbake fra å skynde meg å hjelpe dem, har disse "diskusjonene" blitt mindre og mindre hyppige og slutter raskere. Det er nesten som om de lærer.
For første gang på seks år kan jeg sitte med en rolig kopp te fra tid til annen.
Det er ikke som jeg ser bort fra WWIII som bryter ut på rommet deres. Mange ganger jeg har måtte traske opp til rommet sitt og megle en tvist om et leketøyslam som bokstavelig talt ingen brydde seg om fem minutter siden. Men jeg har blitt positivt overrasket over å høre at hvis jeg ikke bytter inn med en gang, kan de vanligvis komme med løsninger på egen hånd. Dette ville ikke skje hvis jeg var direkte involvert. De ville (ikke urimelig) umiddelbart henvende seg til meg for å komme frem til en rettferdig løsning. Så tøft som det er å forhindre meg fra å hoppe inn i leketiden deres, det er så fantastisk å kunne se barna mine løse sine egne problemer.
Og vet du hvem andre som fortjener litt uavhengighet? Meg. Voksenfri leketid har mange fantastiske fordeler for barna mine, og det letter også barnefri voksentid. For første gang på seks år kan jeg sitte med en rolig kopp te fra tid til annen. Noen ganger kan jeg få et arbeid uten forsiktig, men fast å bevege små kropper ut av veien hvert tredje sekund. Jeg kan sette meg i min komfortable stol og lese en bok. Jeg liker fortsatt å kaste seg ned på teppet og leke med barna mine hver dag, men jeg har gitt meg tillatelse til å finne tid til meg selv mens de underholder seg. Ikke bare er det bra for dem, men jeg har tjent det. Og selv om jeg vet at tiden min med å spille dukker og Legos med dem er begrenset, er det på grunn av det at jeg med vilje får tid til meg selv.
Jeg vil ikke gå tapt uten dem når de ikke lenger krever så mye av meg.
Ta en titt på Rompers nye videoserie, Bearing The Motherload , der uenige foreldre fra forskjellige sider av en sak setter seg ned med en mekler og snakker om hvordan man kan støtte (og ikke dømme) hverandres foreldreperspektiver. Nye episoder sendes på mandager på Facebook.
