Jeg sitter rumpe naken på en fødselsball, festet til en brystpumpe, og jeg spretter opp og ned så fort jeg kan. David og Steve Gordons album Drum Medicine (beste fødselsmusikk noensinne) får veggene til å vibrere. Kl. 22.00 dagen før babyens forfall. Vent litt … hvordan havnet jeg her? Dette er ikke slik jeg så for meg at jeg skulle føde… og hvorfor pokker bruker jeg en brystpumpe? Kommer det ikke mye senere, som etter at babyen er født? Tror jeg faktisk at denne bisarre metoden kommer til å hjelpe meg med å oppfylle min stofffri fødselsfantasi? Jeg kan tenke meg at du dør for å vite hvorfor jeg ville sette meg selv i en så kompromitterende situasjon. Det er fordi jeg vil ha en umedisinert fødsel. Jeg vil mer enn det; Jeg trenger det. Og jeg er villig til å gjøre alt det som trengs for å oppnå det. I mitt tilfelle vil det bety å bruke en brystpumpe for å stimulere arbeidskraft.
Jeg har alltid gledet meg til fødselen som en styrkende kvinnelig ritual, som jeg vil spille en aktiv rolle i. Frykten min for fødsel handler ikke om smerter; etter å ha hatt en 12 ukers spontanabort og en cyste i eggstokkene som brast, vet jeg at jeg takler intensiteten. I stedet er jeg redd for å føle meg umyndig, og som at reisen min blir kapret av medisinsk personell. Det er denne frykten, kombinert med en dypt sittende lengsel etter å oppleve fødsel for meg selv i sin råeste form, som får meg til å begjære en rusfri fødsel.
Jeg våkner for å tisse ved daggry og det er bare veldig vått. Som overalt. Min mann, søster, doula og jeg drar til det lille fødesenteret på det sertifiserte babyvennlige sykehuset jeg har valgt. Jeg har ikke sammentrekninger, bare mild tranghet. Jeg spriker i bilen. Etter å ha lest hver "naturlige fødsel" -bok som jeg kunne legge mine lubne gravide fingre på de siste ni månedene (min favoritt er Ina May's Guide to Childbirth av Ina May Gaskin), vet jeg at dette ikke ser bra ut. Ødelagt vannpose og ingen sammentrekninger betyr at jeg har en tidsbegrensning. I henhold til fødselspolitisk tradisjon skal babyen være ute innen 24 timer etter at vannet gikk i stykker, ellers: c-seksjon. Jeg har en følelse av at livmoren ikke liker å prestere under press. Jeg har drømt om å få en "naturlig" umedisinert fødsel hele livet, og sjansene mine ser nå slankere ut for øyeblikket.
Jeg "unnlater å komme videre." Hva burde jeg gjøre?
Jeg sjekker inn på sykehuset og heldigvis blir mine ønsker fulgt: Jeg vil bare være med mine kikk, personalet, vær så snill å være ute. Sammentrekningene mine begynner å ta seg noe opp, så de lar meg gjøre tingene mine. Jeg danser, jeg spretter på ballen, jeg går rundt i rommet, alt fordi jeg har lest i Ina May-boka at bevegelse kan øke sammentrekningene. Jeg har også fått akupunktøren min komme og gjøre en induksjon av akupunkturarbeid. Jeg gir meg et klyster. Alle disse tingene hjelper til med å bygge opp sammentrekningene mine til en jevn rytme. Jeg føler meg styrt, jeg kan gjøre dette! Jeg har fødselsfri fødsel! Mine fødselsdamer er alle muntre, selv om jeg merker ganske rynke på ansiktet til min doula når jeg utbryter:
“Dette er så håndterbart! Jeg vet ikke hvorfor noen vil ønske seg en epidural! ”
Senere fant jeg ut at det var da hun visste at ting ikke gikk godt. Tilsynelatende vil svært få kvinner i ikke-medisinert, tungt arbeidskraft utbryte: "Dette er så håndterbart!"
Det er rundt klokken 22 om natten når jordmoren kommer for å sjekke meg. Jeg glemmer aldri ansiktet hennes når hun ser på meg etter eksamen. Det er et ansikt av medlidenhet, hvordan jeg skal bryte det.
"Jeg beklager, men du gjør ikke fremskritt. Jeg tror virkelig vi trenger å starte deg på Pitocin. ”
Det føles som om jeg nettopp har fått en dødsdom på min drømmefødsel. Pitocin er det siste jeg vil! Hvorfor? Fordi jeg har lest i boken Ina May om hvordan Pitocin kan være starten på en spiral av medisinske inngrep, som kan lande deg med en c-seksjon. Pitocin kan forårsake sammentrekninger som er unaturlig sterke, noe som potensielt setter en belastning på babyen. Derfor må babyer med mødre på Pitocin kontinuerlig overvåkes. Behovet for konstant overvåking krever at moren er unaturlig stille. Alle som har vært i ikke-medisinert arbeidskraft vet at det å sitte eller ligge og være fremdeles generelt er det verste. For meg (og Ina May Gaskin) er den naturlige tilstanden til en arbeidende kvinne gynger, svaier, spretter, sitter på huk. Med Pitocin er det mye vanskeligere for moren å ha denne friheten da monitoren begrenser bevegelsene hennes. Begrenset til det umiddelbare sengearealet, og noen ganger til selve sengen, kan smertene være uholdbare. Kvinner som får Pitocin kan derfor ende med en epidural. Ettersom epiduraler har en tendens til å bremse arbeidskraften, kan risikoen for intervensjoner (som for eksempel en c-seksjon) økes (en rekke studier og metaanalyser har funnet blandede resultater på effekten av epidurals på c-seksjoner, men College of Family Physicians of Canada konkluderte med at "det så ut til at økende bruk av EA (epidural analgesi) transformerte fødselen, " med mye høyere antall c-seksjoner). Denne dominoeffekten er årsaken til at såkalt “stoppet arbeidskraft” eller “unnlatelse av fremgang” er blant de viktigste årsakene til c-seksjoner i landet, ifølge Obstetric Gynecology.
Det er nettopp bekreftet. Jeg "unnlater å komme videre." Hva skal jeg gjøre? Aksepter Pitocin vel vitende om at jeg kanskje var på vei mot en epidural og en c-seksjon? (Den godt studerte risikoen for mamma og baby fra epidurals hadde meg nesten like lurt om den ene - en Cochrane-gjennomgang har funnet høyere risiko for vakuum og tangoverføring med epidurals i eldre data, samt lavt blodtrykk og oksygennivå i mors hos baby, men ikke lavere Apgar-score). Eller skal jeg avvise og håpe på et mirakel?
Alle mine forhåpninger er nå investert i en liten maskin kjent som en brystpumpe.
Jordmoren overlater oss til å konferere oss imellom. Jeg føler meg tung og la ned. Er det på tide å gi slipp på min "naturlige fødsels" -fantasi? Denne drømmen er noe jeg har båret på helt siden jeg som liten jente innså at jeg kunne gi liv. Trenger jeg virkelig å gi opp det? Min doula og jeg ser på hverandre. Hva skal vi gjøre? Jeg ser en idé som gryter i ansiktet hennes. Det er en siste ting vi ikke har prøvd. Vi har denne ene ideen, en siste, slanke sjanse til å redde mitt rusfrie arbeidskraft. Vil det fungere? Vi vet ikke. Er det litt bisart og vel, latterlig utseende? Ja. Er det verdt et skudd? Helt sikkert!
Vi ber jordmoren om å gi oss en sjanse med denne siste metoden. Hun gir oss motvillig to timer, da vil hun virkelig at jeg skal komme meg på Pitocin. Klokka tikker. De 24 timene mine føles som kvisesand.
Alle mine forhåpninger er nå investert i en liten maskin kjent som en brystpumpe. Vi har lest i boken Ina May at stimulering av brystvorten kan føre til at livmoren trekker seg sammen. Vitenskapen bak det er at naturen trenger en måte å forhindre mødre fra å blø i hjel - når babyen er ute og begynner å suge brystvorten, signaliserer den til livmoren å trange opp og stoppe strømmen av blod.
Sykepleieren hjuler i en sykehusklasse brystpumpe (overlegen de vi har hjemme) for meg å prøve. Jeg har aldri brukt en brystpumpe før eller til og med sett noen andre bruke en, så det er en helt ny opplevelse. Det tar litt tid å finne riktig passform for traktdelen som kobles til brystet, men når det først er på plass vrir vi skiven opp til maks og begynner å pumpe.
Jeg sykler på denne fødselsballen, trukket av brystpumpen, rett inn i tungt arbeidsland.
Dette er når jeg befinner meg naken, dytter de brystpumpetraktene inn i de oppslukede brystene mine, spretter opp og ned så fort jeg klarer. Et sted i bakhodet mitt innser jeg at dette må se helt latterlig ut, men alle er respektfulle nok til ikke å le (og ikke snappe bilder!). Uansett bryr jeg meg ikke. Jeg ville bokstavelig talt gjort hva som helst for å redde min rusfri fødsel.
Jeg gir alt pumping, sprett og svette. Gale trommemusikk ansporer meg. Det må rett og slett fungere.
Sammentrekningene mine blir tyngre, dypere og nærmere hverandre etter omtrent 10 minutter på ballen. Snart innser jeg hvorfor ingen utbryter “Dette er så håndterbart!” Når de skal føde. Jeg sykler på denne fødselsballen, trukket av brystpumpen, rett inn i tungt arbeidsland. Jeg blir helt trukket inn i meg selv og mine sensasjoner, alt forsvinner fra tankene mine bortsett fra den økende rytmen til smerte og løslatelse. Tidspunktet for det som følger er det min doula fortalte meg etterpå.
Etter omtrent 40 minutter på ballen er sammentrekningene mine bare et par minutters mellomrom. Min doula overbeviser meg om at det er trygt å gi brystene mine en pause. Jeg er motvillig til å begynne med - hva om sammentrekningene mine tregere igjen? Hun forsikrer meg om at jeg alltid kan komme tilbake på det hvis jeg trenger det. Jeg går av ballen og står og holder på et bord, vugger fra side til side mellom sammentrekningene og henger fra albuene under dem. En og en halv time går på den måten, sammentrekningene mine kommer like sterke og raske som med pumpen. Det er som om jeg kom i gang med pumpen, og nå beveger ting seg bare, og de beveger seg raskt.
«Legg deg tilbake og fang babyen din, » sier hun.
Rundt midnatt oppfordrer min doula meg til å legge meg og ta en hvil. Hun sier at jeg har gjort det bra, og at jeg burde spare energiene mine. Jeg legger meg på min side i en veldig smertefull halvtime, hvor jeg klarer å slappe helt av, slik at de sterke brystpumpede sammentrekningene kan gjøre jobben sin med å åpne. Plutselig har jeg en oppsiktsvekkende sensasjon: Hei alle sammen, jeg tror jeg trenger å presse!
Det er en stor mas i rommet mens jeg dytter på huk, henger på den knebøystangen for kjære liv. En time og 20 minutter senere glir sønnen min ut av meg og i jordmorens hender. "La deg tilbake og ta babyen din, " sier hun. Bare fire timer etter at jeg har fått beskjed om at jeg må komme på Pitocin, føder jeg babyen min medikamentfri, takket være miraklet med stimulering av brystvorten via brystpumpe.
Elleve måneder senere er jeg takknemlig for at jeg fikk begynne å reise til morsrollen og føle meg sterk, myndig og tilfreds. Jeg tok ansvaret for fødselsituasjonen min og fødte på den måten som var viktig for meg. Jeg kunne ikke ha gjort det uten Ina May Gaskins kloke læresetninger, hjelpen av min doula, åpenheten til mannen min og søsterens rene kjærlighet.
For alle gravide damer der ute, som en medisinfri fødsel som meg er dypt viktig: Det er mulig! Noen ganger er det den vanvittige trommemusikken som gjør det, andre ganger brystpumpen, men hva enn det er, ikke vær redd for å være ukonvensjonell når du smiler din egen vei til en umedisinert fødsel.
