Den ene tingen var jeg ikke villig til å ofre postpartum

Ikke-så sjokkerende tilståelse: graviditet var første gang jeg forpliktet meg til konsekvent å prioritere helsen min. Selvfølgelig burde jeg ha gjort dette hele tiden, og jeg hadde nok latt meg ha blitt lært å se egenomsorg ikke som en overbærenhet, men som overlevelse. Jeg vurderte først å ta vare på meg selv som tillatt fordi jeg holdt liv i to mennesker. Da gikk det opp for meg at kroppen alltid holder meg i live, og jeg er like viktig som babyen min. Selv om jeg lett ofret mye for barnet mitt, er den ene tingen jeg ikke var villig til å ofre postpartum å lytte til kroppen min.

Jeg var en smart, oppfattende gutt som vokste opp, og det betydde at mens jeg hørte helselærere og foreldre snakke med oss ​​om å spise godt og sove i tide og alt det, så jeg dem gjøre og verdsette det motsatte. Jeg så hvordan alle kvinnene jeg kjente var besatt av kroppsformer og størrelser, og slanking for å endre dem (eller bruke selvdempende humor for å skjule deres fremdeles åpenbare skam for ikke å gjøre det). Jeg visste at alle gikk til sengs etter at jeg gjorde det, og å se dem stole på kaffe for å overleve dagen antydet sterkt at de egentlig ikke sov nok.

For meg, med mindre noen hadde oppkast eller hadde en virkelig høy feber, regnet det ikke som å være "syk." På samme måte, med mindre en person hadde et bein som stikker ut, ble de ikke skadet. Etter disse standardene var det bare fornuftig å finjustere kroppen min, fordi jeg ikke kunne stole på hva den fortalte meg (eller rettere sagt, jeg hadde lært å ikke respektere det den hadde å si).

Jeg så hvordan hver voksen jeg vurderte som vellykket, la mer vekt på prestasjoner enn noe annet, og visste hva slags prestasjoner de hadde startet med suksess på skolen. "Søvnen er for quitters" -etos de levde etter var mye mer fremmet av kulturen enn de små sangene om helse vi lærte på barneskolen. For meg ble det raskt klart at hvis alle disse “ta vare på kroppen din” tingene gikk på bekostning av å få de høyeste karakterene, gjøre respektable fritidsstudier og komme inn i et prestisjetungt college - helst mens de var tynne og “pene” - det var egentlig ikke verdt det.